14.3.24. Den politiske situasjonen og Ap´s krise

Krise

Arbeiderpartiet gjorde høsten 2023 et historisk dårlig valg, med en oppslutning på 21,6 % på landsbasis. Tallene viser et brakvalg for Høyre, både nasjonalt og i flere av de største byene. Samlet fikk de en oppslutning på 25,9 %. For første gang på 99 år er ikke Arbeiderpartiet størst i landet. Det er all mulig grunn til å bruke ordet “krise” for oss i Arbeiderpartiet.

Det er ingen tvil om at økonomi er en av årsakene til det dårlige resultatet. Stadige renteøkninger, rekordstor prisstigning og høye strømpriser skaper store problemer for mange og fører til utrygghet og frustrasjon. Dette rammer de styrende partiene hardest. Det er både naturlig og forståelig. Følelsen av utrygghet forsterkes av en urolig verden med krig og konflikt på vårt eget kontinent. Dette er for tiden så altoverskyggende at det ikke er mulig å nå gjennom med det faktum at regjeringen etter to år kan legge fram et solid og godt politisk regnskap.

I tillegg har det over lang tid vært mye indre uro i partiet, konflikter og stadige maktkamper samt skandaler knyttet til MeToo, pendlerboliger og habilitetssaker. Da er det ikke så merkelig at tilliten til oss svikter. Det verste med uroen innad er at det suger energi ut av alle, også de som holder ut som folke- eller tillitsvalgt. Det tar all oppmerksomhet bort fra vanlig organisatorisk og politisk arbeid. Rommet for kreativ og skapende politisk debatt og virksomhet forsvinner. Da skapes heller ikke nye ideer. Det er alvorlig fordi ideene er selve råvaren i alt vårt politiske arbeid.

Selsbakk og Romolslia arbeiderlag mener likevel at disse to forholdene ikke er den eneste forklaringen på Arbeiderpartiets krise. Bildet er mer sammensatt enn som så. Hvis vi ser på stortingsvalgene så startet fallet allerede tidlig på åttitallet, da oppslutningen for første gang på femti år, sank til under 40%. Etter dette har oppslutningen, med et par små unntak, fortsatt å synke ved hvert valg fram til stortingsvalget i 2021 som altså ga en oppslutning på 26,1%. Så kom kommunevalget i 2023 med en ny bunnotering på 21,6%.

Arbeiderpartiets tilbakegang har pågått over mange år og er etter vår mening en lenge varslet krise.

Også i resten av Europa har sosialdemokratiet gjennom flere tiår mistet oppslutning. I noen land er de sosialdemokratiske partiene nærmest helt borte. Det er et faktum at sosialdemokratisk politikk ikke lenger har den samme appell. Stadig færre tror på våre løsninger og våre svar på dagens og framtidas utfordringer. Det er en mager trøst at det også er slik i nesten hele Europa. Det bør tvert imot gi ekstra store bekymringer at sosialdemokratiet sliter også internasjonalt.

Den sviktende tilliten til Arbeiderpartiet har også ført til at noen av de tradisjonelle samarbeidspartiene velger andre konstellasjoner, og etablerer flertall uten Arbeiderpartiet. Dette ser vi spesielt ved kommunevalget 2023. I de fleste større byer klarer ikke Arbeiderpartiet å bygge nødvendig flertall lenger sammen med andre partier. Trondheim er ikke noe unntak i så måte. Nasjonalt kommer dette til uttrykk ved at SV ikke ønsker å sitte i regjering med Ap og Sp.

Dette er det store bildet, som viser at vi ikke bare kan bruke et enkelt øyeblikksbilde, som forklaring på situasjonen. Selsbakk og Romolslia arbeiderlag mener det først og fremst handler om politikk og politikkutvikling, og om vi klarer å gi forståelige og troverdige svar på de utfordringer vi står overfor nasjonalt og internasjonalt. Deretter handler det selvfølgelig også om hvordan vi formidler denne politikken, hvem som formidler den og hvordan vi kommuniserer, arbeider og framstår utad.

Sentrale trender og utviklingstrekk

Trygve Bratteli sa i sin tid; “«Vi forsto tida vi levde i og ga svar folket trodde på”. Dette var hans forklaring på hvorfor Arbeiderpartiet hadde så stor oppslutning. Vi må spørre oss; Er det sliik i dag ? Er Arbeiderpartiet på høyde med samfunnsutviklingen ? Forstår vi samfunnsutviklingen og hvilke strømninger som gjør seg gjeldende ? Forstår vi folk og hvordan de tenker ? Det er mye som tyder på at vi ikke lenger forstår tida vi lever i godt nok, og at det preger vårt arbeid og hvordan vi blir oppfattet.

ZYNK Kommunikasjon, Analyse og Ledelse gjennomførte i 2018 en stordataanalyse på oppdrag for KS. KS ønsket både en kvantifisering av hvilke etablerte og kjente trender som vil ha  størst påvirkningskraft, og en vurdering av hvilke mindre kjente trender som vil kunne «bryte gjennom» i løpet av de neste fem årene. Selsbakk og Romolslia arbeiderlag mener at dette er utviklingstrekk vi som parti må forstå, og utvikle en politikk for å møte.

● Undersøkelsen viser at politisk og kulturell polarisering vil tilta, og at elitemotstand vil vokse. Økende elitemotstand kommer samtidig med store politiske omskiftninger der den såkalte eliten framstilles som en fiende av folket. Undersøkelsen viser her til eksempler som Trumps store gjennombrudd og Brexit, der det i begge tilfellene ble skapt fiendebilder både nasjonalt og internasjonalt og der det ble uttrykt tydelig motstand mot samarbeid, samhandling og felles løsninger utover landegrensene, til fordel for mer nasjonalisme og individualisme. 

I en situasjon med økt polarisering blir det også mindre plass for moderate stemmer - slike som vi i Arbeiderpartiet representerer. Mer individualisme truer dessuten fellesskapsløsningene og de kollektive universelle velferdsordningene. Allerede i 2003 slo den store maktutredninga fast at: 

“De brede folkebevegelsene er ikke lenger sentrale i utvikling og organisering av velferdstjenester. Den politiske støtten til universelle velferdsordninger blir svakere og barrieren mot mer private forsikringsordninger i trygde – og velferdssystemet blir lavere. Dette uttrykker en form for individualisering som bryter opp de kollektive løsningene. 

Samtidig har presset mot velferdsstaten økt fordi befolkningens krav og forventninger overstiger de offentlige bevilgningene. Kommunene har fått trangere økonomiske rammer i rollen som iverksetter avstatlig politikk”

● Zynk sin undersøkelse slår også fast at urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke, og at byene vil bli såkalte huber for dyp digitalisering. Mange opplever den raske teknologiske utviklingen som fremmedgjørende og at den skaper såkalt “digitalt utenforskap”. Her kan man legge til økende frykt for robotisering og at dette skal erstatte dagens jobber. Hvordan møte denne frykten ? 

Det er bred enighet om at det er menneskene som skal styre teknologien, ikke omvendt. Men den teknologiske utviklingen skjer i et så raskt tempo og i et stort omfang at den demokratiske beslutningsprosessen ikke henger med. Hvordan skal vi klare å sikre folkevalgt og demokratisk utvikling på dette området ? En del av dette bildet er også sosiale mediers plass i den offentlige debatten, kunstig intelligens og såkalt “fake news”. Hva kan man egentlig tro på, og hvem kan man tro på ? Hva vil det gjøre med den offentlige debatten og demokratiet vårt at ingen lenger kan være sikre på hva som er sant og usant, og hva som er kunstig og hva som er ekte ?

● I følge Zynk-undersøkelsen vil klimaendringene i framtiden sette strengere rammer for politikk og økonomisk aktivitet. I årene som kommer vil klimadebatten og implikasjonene av klimaendringene bli stadig viktigere tema. Særlig rundt biologisk mangfold, matvaresikkerhet og bærekraften i økosystemer. Vi ser allerede hvordan debatten om vindkraft på land skaper nye motsetninger, og hvordan høyesterett griper inn. I tillegg peker stadig nye rapporter på hvordan klimaendringene vil skape mer ekstremvær med flom, ras og orkan. Hvordan vil dette påvirke politikken og hvordan skal vi møte klimafrykten og den utrygghetendette skaper ?

● Undersøkelsen peker videre på at samtidig som utfordringene står i kø, vil statene bli svakere og konflikten mellom dem sterkere. Statene forventes å få lavere inntekter, globalisering og teknologi forventes å fortsette å begrense statens handlekraft, og nye sikkerhetstrusler – ikke minst fra cyberangrep vil presse statene hardere. Uro for krig og konflikt tiltar, også i Norge. 

Hva vil det bety for demokrati og folkestyre at statenes handlingsrom blir mindre ? Hvordan møter vi mer uro, utrygghet og konflikt i vårt eget land, rundt oss i Europa og i verden forøvrig ? 

Alt dette er sentrale utviklingstrekk i dagens samfunn, og de vil sannsynligvis bare forsterke seg de neste årene. Det krever mye av oss som parti, men vi må ha gode og forståelige svar på hvordan vi skal møte disse utfordringene, og vi må i hele partiorganisasjonen arbeide oss fram til en felles forståelse for situasjonen. Uten en slik felles forståelse og analyse, kan vi heller ikke utforme omforent politikk som hele partiet stiller seg bak. 

Arbeiderpartiet i en ny tid

I tillegg til de utviklingstrekkene Zynk-undersøkelsen viser, og som vi må møte med troverdig og forståelig politikk, må vi ta inn over oss at Arbeiderpartiets rolle må være annerledes i dag enn i tidligere tider. I forrige århundre handlet det om å løfte det store flertallet, arbeidsfolk, ut av fattigdom. Arbeiderbevegelsen klarte å skape håp om ei bedre framtid for det store flertallet. Vi sørget for økt velferd og trygghet, og bedre livskvalitet for alle. Velferdsstaten ble skapt. Arbeiderbevegelsen klarte også å skape tilhørighet og identitet og en sterk klassebevissthet. Dette førte til betydelig lojalitet, spesielt til Arbeiderpartiet. Etter hvert ble Arbeiderpartiet et bredt folkeparti som forente alle typer mennesker og grupper. 

Dagens utfordringer er annerledes, klassebevisstheten er borte, og det handler ikke om å løfte det store flertallets levestandard. Det store flertallet har det bra rent materielt og økonomisk. Nå handler det om å skape trygghet for de som faller utenfor. Det er dette slagordet “alle skal med” må handle om. Ingen skal behøve å stå utenfor samfunnet, marginalisert og ekskludert. Vi må være tydelig på at det er bruk for alle, og at alle mennesker har samme verdi. Utenforskap bryter mennesker ned, og over tid bryter det samfunnet ned. Alle skal ha de samme mulighetene. 

Dette betyr kamp mot paralellsamfunnet - mot et todelt samfunn der et mindretall faller utenfor samtidig som flertallet lever det gode liv og har ressurser til selv å kjøpe velferd og velstand uten hensyn til fellesskapet. Dette må være kjernen i vår politikk og vår retorikk.

På Tørberget i mai 2018 holdt Jonas Gahr Støre en tale som viste at han hadde forstått problemet. Han snakket allerede da om vår tids uro: 

«Flere setter ord på en opplevelse av ikke å bli hørt. Av ikkeå være like mye verdt».

Arbeiderpartiet har ikke lenger noen saker der vi står for et annet standpunkt enn alle andre partier, eller noen politiske prosjekter av et visst omfang og betydning, som vi er alene om. Vi har ikke lenger sakseierskap til noen saker. Det gjør oss grå og utydelig. Vi må spisse vårt budskap og vår retorikk og politikk. Det skal vi gjøre ved å gi slagordet “alle skal med” et reelt innhold. Hva ønsker vi å gjøre for at alle skal føle at de er like mye verdt ? Dette må være vårt prosjekt - ingen skal føle at de er mindre verdt og ingen skal få beskjed om at samfunnet ikke har bruk for dem. Vi trenger alle å høre til, vi trenger fellesskap. Utenforskap bidrar til et todelt samfunn. Ingen partier skal ha større troverdighet på dette området enn Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har vært en forkjemper for velferdsstaten slik vi kjenner den i dag. Dette var vårt store prosjekt fra begynnelsen av forrige århundre. Men vi har ikke lenger enerett på denne politiske ideen. Dessuten opplever svært mange at velferdsstaten ikke lenger gir den tryggheten som den var ment å gi. Forskjellene øker, fattigdommen øker og mange opplever stadige kutt i budsjettene til de offentlige tjenestene. Vi må redefinere velferdsstaten, gjøre den forståelig og attraktiv. Vi må forklare at de store oppgavene og utfordringene løser vi best i fellesskap - sammen.

Mer ideologisk fokusert

Selsbakk og Romolslia arbeiderlag mener at Arbeiderpartiets tilbakegang ikke handler om våre verdier eller vår ideologiske plattform. Verdiene våre - frihet, likhet og solidaritet - må ligge fast og er like viktige og grunnleggende i dag som de alltid har vært. Selv om vårt parti mister oppslutning så er venstresiden i Norge relativt stabil. Samlet sett er det ikke noe flukt fra venstressiden og de verdiene som ligger til grunn for partiene på venstresiden. Men vi må bli langt dyktigere til å snakke om disse verdiene og forklare hva vi legger i dem. Arbeiderpartiet må bli mer ideologisk fokusert. Vi må være tydelig på at vårt ståsted er den demokratiske sosialismen, og at vi hører hjemme på venstresiden. Vi risikerer å miste lillavelgere på denne måten, men over tid vil dette gjøre oss tydeligere og styrke oss som parti. Det er en utfordring at veldig mange ikke ser forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre. Når vi står på stand er dette noe vi stadig får høre. 

Hvis vi fortsatt skal prøve å ri to hester samtidig vil vi framstå som fullstendig løsrevet fra våreideologiske røtter. Vi må i praksis vise at Arbeiderpartiet er et parti tuftet på den demokratiske sosialismen, som ønsker demokratisering av hele samfunnet, også økonomien. Vi skal ikke framstå som et sosialliberalt parti som tror på markedsøkonomiens fortreffelighet i ett og alt. Fra Arbeiderpartiet forventes etter vår mening mer styring og mindre marked, klare og tydeligestandpunkt som ligger fast over tid, og færre utvanna kompromisser med høyresiden.

Martin Kolberg har rett når han sier til Agenda Magasin 13.03.24 at “ å administrere samfunnets institusjoner via regjeringsmakt imponerer ingen og kommer ikke til å skape et sterkt sosialdemokratisk samfunn. Arbeiderpartiet må opprettholde sin evne til å være en samlende kraft  på venstresiden i norsk politikk. Og vi må, som det største partiet, ha respekt for de andre, ha storsinn,og styrke nok til å se gjennom alle uenighetene, for å skape det trygge og sterke alternativet til høyresiden. Det er også på lengre sikt en helt avgjørende faktor for at fagbevegelsen skal fortsette å opprettholde sin politiske tyngde i norsk samfunnsliv.”

Selsbakk og Romolslia arbeiderlag mener at det er denne rollen Arbeiderpartiet skal dyrke fram og styrke de neste tiårene. Vi skal være en samlende kraft på venstresiden. Hvis dette betyr at vi må avslutte det tette samarbeidet med Senterpartiet, så er det en lav pris å betale. 

Vi kommer igjen

Selsbakk og Romolsia arbeiderlag er overbevist om at Arbeiderpartiet vil reise seg igjen. Det har vi alltid gjort etter kriser og nedturer. Vi har gjenvunnet tillit og oppslutning. Det vil skje igjen. Men da må vi:

• Forstå tida vi lever i, og gi svar som folket tror på
• Innta en rolle som samlende kraft på venstresida i norsk politikk og være et klart og tydelig alternativ til høyresiden
• Være mer ideologisk fokusert og formidle vårt verdigrunnlag på en enkel og forståelig måte
• Prioritere arbeidet mot et todelt forskjellsnorge der utenforsskap og opplevelsen av å være mindre verdt blir stadig sterkere
• Bygge en positiv og skapende partikultur med fokus på politikkutvikling og formidling